Når enden er god, er allting godt..

Ja, da star jeg ved veiens ende, og ser tilbake på min, som sagt, ikke selvpåførte bloggkarriere. Og hva har jeg egentlig lært? I mitt første innlegg skulle jeg skrive hva slags mål jeg hadde for dette studiet, og her kommer en liten reprise:

…finne ut hva som egentlig trekker brukere til ett sted til fordel for et annet. Hvorfor er “Voe” sin blogg den mest besøkte på Blogg.no egentlig? Hva gjør at vi Nordmenn heller leser side opp og side ned om hvilke klær en 14 år gammel jente gikk med på skolen? Hva er det som EGENTLIG fanger brukerne i de digitale mediene? 

Har jeg funnet ut av dette. Ja, sånn delvis egentlig, ikke alt selvfølgelig. Vi som brukere velger blogger ut i fra det som interesserer oss, og det er vel det som i hovedsak er bloggenes funksjon også, etter min mening. At noen følger en blogg hvor det skrives om ting de over hode ikke er interessert i ville jo bare stride mot all fornuft. Derfor tror jeg det er viktig å finne en nisje, hvis man vil ha en vellykket blogg. Ingen leser en blogg som omhandler ALT. Med dette i bakhodet tror jeg hvertfall jeg har et fornuftig svar på et av spørsmålene jeg stilte i mitt første innlegg.  Hvorfor er “Voe” sin blogg den mest besøkte på Blogg.no egentlig? Jeg tror det er viktig å se bak tallene, hvem leser blogg egentlig? Det er ikke menn på 40 år som er mest interessert i jakt og fiske, det er heller ikke de stressede husmødrene, eller sportsidiotene. Grunnen til at Voe sin blogg er den mest besøkte på Blogg.no, tror jeg er fordi det er flest 14 -18 år gamle jenter som tar seg tid til å sitte og lese hva hun hadde på seg på skolen i går.

Ved å reflektere over en del slike ting føler jeg at jeg har lært hvordan jeg ville gå frem, hvis jeg for eksempel skulle lage en blogg eller lignende for en bedrift i fremtiden. På grunnlag av den teoretiske kunnskapen jeg har tilegnet meg, hadde jeg hatt større kompetanse i å finne ut hva som skulle til for å fange de leserne som var i riktig målgruppe. Og rent teknisk hatt ferdighetene til å få en slik side til å gå rundt.

 

Over og ut!

- Linn Natalie

Inter(hyper)aktiv..

Hva er interaktivitet? Kan jeg definere det? Nei, det kan jeg ikke! Men jeg kan prøve å forklare hvordan jeg opfatter det at noen er interaktivt.

Når jeg tenker på interaktivitet ser jeg for meg en hel haug med meldinger, musikk, taleopptak osv. som blir sendt frem og tilbake uten at en helt får grep på hva som skjer. Men så, når jeg får tenkt meg om et par ganger tenker jeg at interaktiveteten, er en form for toveis, eller flerveis, kommunikasjon. Hvor flere kan delta, og dele informasjon.

Det kan kanskje være greit å beskrive hva jeg IKKE syns er interaktivitet også, for å lettere komme frem til et resultat. Å ikke være interaktiv for meg, er å for eksempel legge ut informasjon, uten at det er mulighet for leseren å gi noen form for respons, altså en enveiskommunikasjon.

Å finne en definisjon på hva interaktivitet er, viser seg å være vanskelig. I Quirings artikkel kommer det frem at du fleste respondentene mener at interaktivitet er en kommunikkativ prosess. Etter noen søk på nettet kom jeg frem til en hel haug med dårlige definisjoner på hva interaktivitet egentlig er. På nettsiden til ”Store Norske Leksikon” kommer det opp to forskjellige defenisjoner, hvor den ene lyder slik:

“ Interaktivitet – IT – 2. Tilleggstjeneste i nettverk som leverer video på forespørsel (eng. video on demand). Betegnelsen «interaktiv» henspiller på at seeren skal kunne endre hvordan bildene vises på skjermen under sending, for eksempel ved å endre kameravinkel, velge et bestemt kamera, spole tilbake, vise i sakte film, stanse ved et bestemt bilde, eller fokusere på en bestemt person eller gruppe. De fleste slike funksjoner er fortsatt på idéstadiet.”

Interaktiv film om “streken”:

Dette er en meget mangelfull definisjon etter min mening. Og en konkret definisjon viser seg umulig å finne, hvert fall for meg, men når man søker på slike ord er det jo ikke mer enn naturlig at wikipedia popper frem på skjermen. Og selv om denne siden har en lav grad av sikkerhet, er det faktisk her jeg finner den enkleste forklaringen på hva ordet EGENTLIG betyr. Nettopp denne forklaring gjør at det blir lettere å forstå hva interaktivitet faktisk er.

“Ordet interaktivitet er satt sammen av inter, (av latinsk ‘inter’: blant, mellom, tverr-) og aktiv (av latinsk ‘activus’: virksom, preget av handling) og betegner et veksel- eller samspill med noe eller noen.”

 Med dette som bakteppe, vil jeg si at interaktivitet kan defineres som en form for samhandling mellom flere parter innenfor et medium.

Ja takk, begge deler..

Hva skal man velge? En ekspert på hver arbeidsoppgav eller en som er litt flink i alt. Dette er noe av problematikken som blir tatt opp i artikkelen: ”Convergens Calls: Multimedia Storytelling at British News Websites”. For med det store presset på nyhetsredaksjoner, med tanke på multimediepresentasjoner, er de nødt til å ta et valg.

Å la være å ha fokus på dette vil nok gjøre at den avisredaksjonen vil falle helt i igjennom, ettersom dette ser ut til å bli mer og mer poppulært. Av den grunn må avisredaksjonene tenke nytt når de skal ansette medarbeidere. Skal de ansette en som er ekspert med pennen, en med fotokamera, en med videokamera og med dataprogrammer. Eller skal du gå for å ansette en som kan litt av alt, men som mest sannsynlig vil komme med et produkt av lavere kvalitet?

Som sagt er multimediepresentasjon, en fremstillingsform som blir mer og mer populær, og et hvert mediehus må nok hive seg på trenden for ikke å bli hengende etter, selv om en bra tekst selvfølgelig er viktig.

 Hvis man ser på fevennen som er et ganske lite mediehus, ser man faktisk at de også får et større fokus på å ha multimediepresentasjoner i sine nyhetssaker. Det skal sies at disse kanskje ikke er de mest avanserte, men de bidrar til at sakene blir mer underholdende, eller levende, av og til også humoristiske, som for eksempel i denne saken om Nils Arne Eggens comeback som fotballtrener for RBK. Som sagt har fevennen et stort fokus på multimediepresentasjoner i nyhetssakende sine, men det meste av stoffet er hentet fra fevennen TV, så kostnadene er ikke noe særlig større, i og med at det er ferdigprodusert materiale.

Trykk på bildet for å se klippet.

Som en konklusjon, kan man vel si at det er viktig for nyhetsformidlerne å henge med på ”Multimediepresentasjonsbølgen”, men hvordan de velger å gjennomføre det, selvfølgelig avhenger av midlene de har til rådighet.

Amatører, hva skal vi med dem?

Det er vanskelig å skille mellom hva som er journalistikk og hva som er synsing fra oss “vanelige” menneskers side. Hva skal til for at en som skriver er en journalist? Må personen ha gjennomført en journalistutdannelse? Det er vel kanskje riktig å si at en med journalistutdannelse har et bedre grunnlag for å drive med ”riktig” journalistikk. Men amatørjournalistikk kan vel være vel så artig å lese?

 Det er mange eksempler på medier hvor journalister og ”amatørjournalister” har samme arbeidsplass. NA24 er en slik nettavis, hvor journalister og bloggere jobber side om side, for å formidle nyheter som i hovedsak omhandler næringslivsnyheter og økonomi. En avis som NA24 viser at det går an å skape en fin balansegang mellom det å ha objektive og ”korrekte” nyheter, og en mer subjektiv ”synsing” i forhold til hva som skjer i nyhetsbildet. Det er vel ikke så helt galt det?

 ”Citizen journalists are supposedly inspired amateurs who find out what’s going on in the places where they live and work, and who bring us a fuller, richer picture of the world than we get from familiar news organizations, while sparing us the pomposity and preening that journalists often display”

Dette sitatet er hentet fra artikkelen er hentet fra nettsiden til ”The New Yorker” hvor Nicholas Lemann tar opp temaet rundt journalistikk uten journalister. Og jeg er veldig enig i mye av det han sier om at amatørjournalister, da bloggere spesielt, kan beskrive nyheter fra en annen vinkel enn det “ekte” journalister kan. De ekte journalistene er gjerne holdt igjen av retninglinjer og normer for hvordan nyheter skal fremstilles, og vi som lesere forventer at nyhetene blir fremstilt på en objektiv og korrekt måte. Amatørjournalister derimot kan skrive “rett fra levera” fordi vi som lesere faktisk forventer at de skal gjøre det.

Personlig tror jeg det er viktig å huske å skille mellom de to foskjellige, jornalistikken versus amatørjornalistikken, for å kunne lese disse med forskjellig utgangspunkt. På den måten kan vi lese stoffet på “riktig” måte, og ikke ta alt amatørjournalistene skriver for god fisk, men må selvfølgelig huske å være kritisk til det de “ekte” journalistene også skriver. Jeg tror også at blogger og liknende kan være med å belyse en sak fra flere sider, og man kan jo se at det er blitt populært for nettaviser å linke til blogger som har omtalt saken de har skrevet om. På den måten får vi som lesere anlednign til å dyppe dypere i en sak, og se på de forskjellige sidene av saken.  

Dette blir livet.. eller?

Internettet blir en mer og mer viktig del av menneskers liv. Etter min mening lever vi litt på nettet, og da sikter jeg spesielt til facebook selvfølgelig, som er blitt et slags parallelt univers, hvor vi deler hva vi driver med, hva vi jobber med, hva vi liker å lese, hva vi liker å se på, osv. Vi kan kommentere, sende meldinger, chatte, ”like”, den gode gamle invitasjonen til en fest er byttet ut med en ”event” på nettet. Med andre ord har Internettet tatt over for mye av dialogen og handlingene som før hendte i ”det virkelige liv”. Dette handler jo ikke bare om facebook, ta på poker for eksempel. Før samlet man seg rundt et bord for å spille, men med tilgangen nå setter man seg heller på hver sin pc.

 Tall fra statistisk sentralbyrå sier at:

“88 prosent av hushalda hadde PC og
86 prosent Internett-tilgang i 2009″

Dette gjelder norske husholdninger, og jeg er rimelig sikker på at i løpet av 10 år er disse tallene helt oppe i mot 100 %. Uten internett er det fort og falle utenfor, og det er nesten en plikt å ha det, tendensene til denne plikten tror jeg vil sterkere og sterkere i fremtiden. Jeg tror at ting som å betale regninger, sende ut informasjon fra skolen, og liknende kommer til å bli digitalisert, og uten internett, nettbank og e-postadresse vil man ”ikke fungere”.

Et internett som ”kjenner deg” tror jeg også vil komme for fullt, som vet hvordan du er, og hva du mest sannsynlig er ute etter. Et internett med hjerne!? Banalt men.. Kanskje sant.  

Jeg må innrømme at jeg er veldig tilhenger av teorien om at det alltid vil komme en motbølge, og hvem vet? Kanskje kommer den.. Det er vanskelig å se inn i krystallkulen å se hva som kommer til å skje, kanskje fortsetter pilen oppover, eller kanskje vi får et ”internettkrakk”?

 

 

http://seabear.iblogger.no/

Jeg skal være ærlig å innrømme at jeg leser SVÆRT få blogger, det har seg faktisk sånn at jeg ikke leser noen, bortsett fra denne. Det står i oppgaven at jeg skal dra frem fire grunner som gjør at denne bloggen er interessant og lesbar. Jeg har nok flere enn fire grunner til dette (at det er tre gutter som skriver den, er jo tre gode grunner i seg selv).  

 Bloggen er skrevet av tre gamle klassekammerater, som er på jorden rundt reise i cirka fire måneder. Nettopp det at jeg kjenner til dem bidrar nok mye til at jeg syns det er morsomt å lese hva de finner på. Kjennskapen til dem, gjør hendelsene og beskrivelsene av disse mer levende, og jeg tar meg selv i å le høyt av situasjoner de havner opp i når jeg leser om dem.

 Men det er ikke bare kjennskapen til gutta som gjør at denne bloggen er verdt å lese, for et fargerikt språk, og meget fantasifulle skildringer gjør at man ikke kan la være å se for seg disse tre ungguttene i situasjoner de nok aldri hadde drømt om å havne i. 

Selve siden er også veldig smart lagt opp med alle innlegg lagt på samme side, med en arkivoversikt for hver måned, men det smarteste er kanskje at de istedenfor å legge alle bildene ut på selve siden, har arkivert de etter stedene de har vært. På den måten blir innholdet veldig ryddig, og leseren får større valgfrihet i forhold til hva den er interessert i, bilder eller tekst. Selvfølgelig er tekstene spritet opp med noen artige bilder innimellom, noe som leder meg videre til neste grunn til at denne bloggen er bra..

 Jeg har jo allerede avslørt at jeg følger med på svært få (ingen) blogger, men at jeg har streifet innom noen et par ganger kan jeg faktisk skryte på meg. Og aldri har jeg lest en blogg med så mye humor.

På flyet ble det gitt ut et spørreskjema til de som ikke hadde amerikansk pass. Jeg syns rett og slett det var så drøye og typsik amerikanske spørsmål her at jeg tok med meg et eksempel.

“Have you ever been or are you now involved in espionage or sabotage; or in terrorist activities; or genocide; or between 1933 and 1945 were involved, in any way, in persecutions assosiated with Nazi Germany or its allies?”

Okei, først og fremst. Hva er det for et spørsmål og hvem i hælvette svarer ja på det uansett?!?! En russisk spion/komiker kansje?

 Som sagt tar jeg meg selv i å le høyt opp til flere ganger.

Det skal sies at det ”faglige” innholdet på denne bloggen nok er under middels, og det er lite fokus på faktainformasjon og lignende i sammenheng med stedene de besøker. Men stemnningen, og livet de klarer å skildre bidrar til at jeg får en sterk trang til å hive pensumlitteratur, oppgaveark og arbeidstimelister, og hive meg på neste fly!!

Multimediepresentasjon..

Ja, hva skal egentlig til for at en multimediepresentasjon av aktualitetsstoff skal være god? For meg er det viktig at stoffet er kort og konkret, hvis jeg vil bruke mye tide på å dykke ned i hvert aspekt, leser jeg heller en tekst. I tillegg syns jeg det må være en helhetlig layout som knytter ting sammen. Dette syns jeg er spesielt bra i multimediepresentasjonen av Aleksander Kjelland – ulykken.  En annen multimediepresentasjon jeg har sett på er valgsidene på NRK (for valget 2009): Velg09!l Denne siden, til tross for at den er veldig forskjellig fra ”Aleksander kjelland – siden”, er også veldig ryddig og lett og navigere seg frem på. Det er klare fargekoder, som hjelper oss å kjenne igjen partiene, et kart hvor man får god oversikt over valgresultatene, osv.

Selv om begge sidene er ryddige og informative, får jeg likevel inntrykk av at de har forskjellig funksjon. For meg virker det som om ”Aleksander Kjelland – siden” har som hensikt å underholde, samtidig som å gi leseren informasjon. Mens valgsiden på NRK kun er laget på denne måten for å presentere stoffet på en oversiktlig og informativ måte.  

Jeg tror der er veldig positivt å bruke multimediepresentasjoner i forbindelse med nyheter, for å på den måten gjøre nyhetene mer underholdende, og med det kanskje engasjere flere lesere.  Men i følge en panelstudie utført av Martin Engebretsen ved navnet ”Nettavisen og brukere”, er det delte meninger om underholdning har noe i nyhetssaker å gjøre. Her kommer det nemlig frem at:

1 av 4 mener nyhetene bør inneholde en større grad av underholdning, mens 1 av 2 sier de syns underholdningselementer bare virker forstyrrende.  

 Det skal sies at denne undersøkelsen ble gjennomført i tidsrommet fra 1997 til 1999 og derfor ikke lenger er like aktuell, jeg er ganske sikker på at, hvis vi hadde gjennomført denne undersøkelsen i dag, ville tallene sagt noe helt annet..

Fjesbokfaktor..

..skal nå avgjøre karakterene til elvene i ungdomskolen, vertfall hvis Kristin Halvorsen får det som hun vil. Hun vil nemlig ha facebook, twitter og blogging inn i skolen. Hvorfor spør du? Og det gjør jammen jeg også. For å gjøre skolen mer ”attraktiv” for ungdom sier Halvorsen. Det er jo for så vidt greit nok, men strategien er jo så bak mål, at ingen lenger kan se ballen. Undervisning handler om mer enn å lure ungdom til å være på skolen, skolen skal ha en annen funksjon enn barnehagen. Det skal ikke bare være lek og morro, det skal være arbeid og utvikling. Det som kanskje er det mest ironiske i forslaget til Halvorsen, er at hun vil bruke dette som et tiltak for at ungdom ikke skal droppe ut av videregående opplæring.

Jeg holdt på å droppe ut av videregående skole, rett og slett fordi overgangen fra ungdomskolen til videregående var alt for utfordrene. Og jeg kan med hånden på hjertet si at verken facebook, twitter eller blogging hadde hjulpet meg.

”Ved å ta i bruk ungdommens arenaer i skoletiden håper kunnskapsministeren å sørge for at færre faller fra i videregående skole.” skriver June Westerveld i sin artikkel om Halvorsens plan. Etter å ha lest gjennom hele artikkelen sitter jeg igjen med flere tanker, den første er: Hva f**n er det her for et billig triks for å bli populær blant ungdomskoleelever?  Så ble jeg litt mer mild og tenkte: Her har hun blitt helt missforstått. Men hva er det egentlig å missforstå, det hadde vært greit nok hvis hun hadde sagt at blogg kunne bli brukt i en faglig sammenheng, skrive om en samfunnsengasjerende sak eller noe slikt(akkurat som denne bloggen). Facebook og twitter derimot, sliter jeg veldig med å se noe som helst undervisningspotensial i. Jeg mener at det handler om mer enn å få ungdommene til å være på skolen, hvis det skal bli mer praktisk og ”ungdomsvennlig” i ungdomskolen, må det også skje i videregående, noe som igjen vil svekke kunnskapen ved fullført videregående opplæring.

Nei, kunnskapsløftet er nok allerede utdatert, hvis de vil legge seg på denne lista kan vi begynne å kalle det ”lokkeungdommertilskolen-løftet” med: På ungdommenes premisser.. som undertittel.

Sist men ikke minst MÅ jeg bare si noe om Kristian Halvorsens glitrende kommentar, om at det å se godt ut skal motivere ungdomskoleelever til å ha gym. (det er helt utenfor tema men..) Er det mulig!?!?! Mitt mentale bilde av Kristian Halvorsen, som står foran en stakkars smålubben fjortenåring på tredemølle, med en utgave av sports illustrated swimsuit edition, og roper: Er det ikke sånn du vil se ut!? Er brent inn på netthinden til evig tid.

Kremen av kremen..

 

..eller ”Créme de la Créme” som de så fint sier det på fransk, er en blogg oprettet av Ragnhild. Her blogger hun om sine interiørtips og om sin nettbutikk hvor hunn selger interiørprodukter.

Det som slår meg først når jeg leser denne bloggen, og fokuserer på de retoriske virkemidlene, er at Ragnhild beskriver tingene sine på en veldig positiv måte (det deilige lintøyskapet mitt, min elskede skokomode), dette har nok mye å gjøre med at hun i utgangspunktet driver en nettbutikk hvor hun, som sagt, selger interiørartikler, for så å ha startet en blogg, hvor hun snakker om hvordan han har det hjemme i sitt hus, oppussingsplaner og selvfølgelig netthandelen sin.  På grunn avdette oppfatter jeg egentlig bloggen, som en reklame for nettstedet, hvor hun selger produktene sine.

I tillegg bruker hun også mye bilder, for få oppmerksomhet rundt tingene sine. Hun legger ut bilder fra sitt eget hjem, som er veldig veldekorert, noe som så  klart får oss som lesere til å ville etterligne. Samtidig legger hun ut bilder av produkter hun enten har inne, eller får inn på nettbuttiken sin. Bildene fra hjemmet hennes er store, og gjerne av flere ting, som skaper stemning, mens det på produktbildene ikke er med mange andre detaljer selv om de er store,  under bildet er det også avogtil 3 små bilder av andre produkter  som du ”also might also like”, en veldig grei mersalgsteknikk.

Den aktive bruken av bilder blir nok kanskje litt i overkant aktiv etter min smak. På siden er det en hovedkollone i midten, med to smale kolonner på hver side. Disse smale kolonnene innholder også bilder som får det hele til å se litt rotete ut, selv om stilen og fargen er veldig gjennomført.

Det er veldig grei brukerkontroll på siden, og bildene i sidekolonnene, som jeg nettopp kritiserte, har også en praktisk funksjon.  På venstresiden, er bildene linker til produkter man kan kjøpe, og på høyresiden er det interiørtips. Dette er jo praktisk hvis du blir inspirert, og enten har lyst til å kjøpe noen av produktene hennes, eller lage noe selv.

I forhold til hvor effektiv bloggen er til å oppfordre til en ”interiørmakeover” , må jeg nok si: Veldig! Jeg får hvertfall lyst til å løpe hjem og finne frem malekost, sjablonger, ståltråd og englevinger og utføre en skikkelig makeover.. men dessverre hadde nok det ført til at jeg hadde fått Studentskipnaden i Agder´s boligavdeling på nakken.

Første, men ikke siste, innlegget..

Alt har jo en begynnelse, og det er også dette innlegget. Dette er begynnelsen på min “bloggkarriere”. Det er dessverre synd men sant, at denne karrieren ikke selvpåført, snarere tvert imot. Takket være Universitetet i Agder, eller nærmere bestemt kurset Kom 103, har jeg sett meg nødt til å virre meg inn i denne virtuelle verden (som om ikke jeg virrer nok i den “virkelige”).

Nå har jeg fått i oppgave, ikke bare å skrive blogg, men å kommentere mitt mål i dette emne, og hvordan jeg skal nå dette målet. Så da er det vel bare å sette i gang å kommentere, ja.. Jeg tror nok i dette tilfelle at jeg må gå ut i fra hva jeg syns er interessant, og det er å finne ut hva som egentlig trekker brukere til ett sted til fordel for et annet. Hvorfor er “Voe” sin blogg den mest besøkte på Blogg.no egentlig? Hva gjør at vi Nordmenn heller leser side opp og side ned om hvilke klær en 14 år gammel jente gikk med på skolen? Hva er det som EGENTLIG fanger brukerne i de digitale mediene?

Hvorfor jeg vil finne ut av dette spør du? Er det bare jeg syns synes dette er interessant da? I tillegg må jeg vel innrømme at jeg har noen baktanker. For i bakhode ligger tankene om at jeg senere i livet vil drive med markedsføring, og i forbindelse med det er det vel ingen tvil om at å ha kunnskap om hva slags digital formidling som faktisk fanger oppmerksomhet blir mer og mer viktig. Se for eksempel på Barack Obama, og hvordan han brukte digitale medier for å nå frem. Nå skal ikke jeg påstå at Barack Obama sin suksess, ene og alene, er takket være blogging, facebook og twitter. Men han er president i dag, er han ikke det?

Men fra Barack Obama til Linn Natalie (det er jo ikke lange veien). Hvordan skal jeg nå målet mitt, og finne ut dette? Jeg tror det først og fremst er viktig at jeg begynner å lese blogger, tenke mer over hva JEG syns om sidene, og høre hva andre tiltrekkes av. I tillegg er det sikkert en del, mer teoretiske, retningslinjer for hva som funker, disse håper jeg at jeg lærer mer om i forelesninger og pensumlitteratur.